Things that made me smile this week

Denne uka har vært tung, men jeg har likevel gledet meg over en rekke små ting. For eksempel…

- Tjukke bomullsstrømper som er myke og varme.

- Den lille orkidéen på stuebordet. Jeg mistenker at den får for lite lys, men den holder stand!

November- Lukta av vinter i lufta, og vissheten om at desember nærmer seg.

- Kaffekopper med fine frøkner på fine steder, for eksempel Fuglen, som har gjennomført retrostil og byens beste chai.

November
November

- De tre nye julekapslene fra Nespresso. To av dem smaker så ille at jeg ikke kan drikke dem uten å skjære grimaser, haha! Heldigvis er den siste riktig god!

- Postkort på fransk fra en Paris-venn som er på ferie.

- Diggbare vegetarburgere. Blir så glad når de lokale butikkene tar inn nye, spennende vegetarvarer jeg kan prøve!

November- Skyr med stronsmak. Er hekta for tida.

- Å pakke inn en presang som jeg gleder meg til å gi bort.

- Øl og åpen peis under bakkeplan, på stamstedet Schouskjelleren, med Ida og kjæresten hennes.

November- Nisseknutene som iblant bare oppstår i håret mitt. Seriøst, hvordan skjer det?

- Sjokoladepudding med vaniljesaus. På en onsdag.

November- Store klemmer fra Jonasflotte, og fra min digre Totoro, ettersom førstnevnte har vært forretningsreise i tre dager.

- Å sove en time ekstra hver dag, fordi jeg merket at jeg hadde behov for det. Da er det luksus å kunne bestemme selv.

- Den fine boksen med papirservietter som har flyttet inn på badet.

November
November

- Spennende vinsmaking på den nyåpnede vinbaren Barotto.

- Filmen Populaire. En sjarmerende, fransk komedie som foregår på femtitallet og er stappfull av fine kjoler.

Populaire- Fine helgeplaner. Jeg skal på konsert med broren min og på fest med gamle venner, og hele familien skal samles i barndomshjemmet mitt. Det blir godt.

- Dessuten: Alle snille, støttende ord i forbindelse med forrige innlegg. Tusen, tusen takk skal dere ha.

Selv i tunge tider finnes det smilegrunner overalt. Heldigvis.

- – - – -
In other words: This has been a tough week, but I have still found joy in the little things. For instance…
- Thick, soft socks and tights that keep me warm. – The little orchid on our  living room table. I think it’s not getting enough light these days, but it’s hanging in there! – The smell of winter in the air and the fact that December is here soon. – Having coffee with great girls at great places, like Fuglen, a retro place with the best chai in Oslo. – The tangles which sometimes just materialise in my hair. How does it happen? – The three new Nespresso variations. They’re supposed to taste like Christmas treats, but two of them are so foul I can’t drink them without grimacing, haha! The third one, gratefully, is really good! – A postcard in French from a friend on vacation. – Tasty veggie burgers. – Wrapping a present I’m looking forward to giving away. -  Having a beer underground by an open fire, at our local pub Schouskjelleren, with Ida and her boyfriend. – Chocolate pudding. On a Wednesday. – Big hugs from my boyfriend, and from my giant Totoro, as my boyfriend has been away on business for three days. – Sleeping for one more hour every morning. – The cute box of paper napkins which has moved into our bathroom. – An interesting wine tasting at a new wine bar. – The French film Populaire, which is whimsical and humorous and packed with pretty fifties dresses. – Lovely plans for the weekend. I going to a concert and a party with old friends and spending time with my entire family in my childhood home. – Last but not least: All the support concerning this post. Thank you so much.

Luckily, even in difficult times there are reasons to smile all around us.

A little quiet

Livet er så uforutsigbart. På fredagen er man kanskje et eneste stort smil, og på søndagen kan man få en trist telefon.

Morfaren min spilte trekkspill. Han visste alt om biler og klokker og fuglene på fuglebrettet. Han pleide å stikke til oss en hundrelapp og si at vi skulle gå på kino. Han kom inn fra verkstedet sitt og måtte bare høre Lotto-rekka før middag, og han spiste kokte poteter til alt. Han hadde visstnok på seg verdens styggeste slips den dagen han traff Mormor. Han lærte meg å rense jordbær med kniv uten å kutte vekk for mye, og å dampe konvolutter for å få frimerkene til å løsne. Nå har vi mistet ham.

Det blir kanskje litt stille her inne en stund.

- – - – -

In other words: Life is unpredictable. One day you might be all smiles, and then the telephone rings. My grandfather played the accordion. He knew everything about cars and clocks and the birds outside the window. He used to give us a note and tell us to spend it at the cinema. He came in from his workshop and just had to hear the lottery numbers before dinner, and he ate boiled potatoes with everything. He allegedly wore the world’s ugliest tie on the day he met my grandmother. He taught me how to hull strawberries with a knife without cutting away too much, and how to steam envelopes to make the stamps come off. Now we have lost him. This place will probably be quiet for a little while.

Friday festivities

I kveld blir det fest, og jeg er nesten helt frisk! Tusen takk for alle gode ønsker!

Nå er kaka ute av ovnen, og cavaen ligger til kjøling, og kjolen henger klar, og pynten er på plass.

Festive FridayOm noen timer vil leiligheten vår være fylt av tredve fine, feststemte mennesker. Jeg føler meg så heldig.

GOD HELG til alle!

- – - – -
In other words: It’s party time! I am almost entirely rid of my terrible cold – thanks so much for all the good wishes! The cake is out of the oven, the cava is cooling in the frigde, the dress is ready and the decorations are up. In a few hours our apartment willbe filled with thirty happy partying friends. I feel so lucky. Happy weekend, everyone!

Atchoo!

Jeg er blitt dunderforkjølet, dere. Trodde jeg skulle slippe unna i år, men den gang ei.

De siste dagene har jeg tatt det med knusende ro, for torsdag og fredag har jeg kveldsplaner som jeg nekter å fire på, så jeg kjører på med alle triks og knep og råd, hoho!

Jeg har varme kattesokker på føttene, gode serier på Netflix, bøker i bokhylla og mengder av te og kaffe i kjøkkenskapet.
Dessuten har jeg et nytt Foo Fighters-album å bli kjent med, en halv pomelo å spise opp og en kjæreste som snart kommer hjem fra jobb.
Ikke verst, tross alt!

Coffee and a coldHåper dere har sluppet unna høstforkjølelsen! Her blir det Lemsip til kvelds og kryssede fingre for bedre form i morgen.

Jeg kommer sterkere tilbake. Kan dere ikke fortelle meg noe fint så lenge?

- – - – -

In other words: I’m down with a dreadful cold. I thought I could get away this year, but no. I do nice things to make it better – after all, I have Netflix, I have pomelo, I have tea and chocolate in the cupboard, I have a new Foo Fighters album to listen to, I have Lemsip, I have warm kitty socks on my feet and I have a boyfriend who’ll be home from work soon. It’s not too bad. I still hope you managed to avoid the cold this autumn, though. I shall regain my strength and return! Until then, why don’t you tell me something nice?

On tears

lot-of-feelings source

Dette innlegget er jeg litt nervøs for å legge ut, hihi. Heldigvis får jeg inntrykk av at jeg ikke er alene om dette, så vi lar det stå til!

Jeg er en emosjonell person. Jeg er stort sett alltid blid, og jeg gleder meg over små og store ting hele tida, men jeg gråter lett. (Litt som Lena Dunham eller Kirsten Bell!) Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har et tidlig minne fra et opphold hos mormor og morfar, da jeg mistet en melketann som femåring eller noe sånt. Jeg lå lenge på senga og gråt, enda det ikke gjorde vondt i det hele tatt – jeg syntes bare det var vemodig og rart, og jeg reagerte med tårer.

Jeg gråter når jeg er lei meg. Det er ganske utbredt, selvfølgelig, men det skal ikke mye til før jeg feller triste tårer. Foruten sørgelige hendelser som tap av kjente og kjære, sykdom, avskjeder og andre lignende situasjoner, triller tårene ved vemodige vendinger i filmer, bøker, dataspill og serier, eller kanskje bare hvis jeg hører svært melankolsk musikk… Jeg lever meg veldig – VELDIG – inn i alt!
Jeg gråter når jeg blir glad eller rørt, og det er også ganske vanlig. I likhet med de triste tårene har gledestårene mange utspring. Omtenksomme gaver, en god latter, hyggelige gjensyn, bevegende bilder, flash mobs (!), historier med lykkelig slutt… Lettrørt burde vært mellomnavnet mitt.
Jeg har dessuten lett for å felle noen tårer når jeg blir veldig sint eller veldig sliten. Det er ikke noen praktisk reaksjon, så det kan være litt frustrerende, men heldigvis blir jeg sjelden så opprørt eller utslitt.

Det rareste er kanskje at jeg noen ganger gråter på andres vegne. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og når jeg vet at folk har det vondt, smitter det liksom over på meg. Det gjelder både folk jeg er glad i, som når venner går gjennom vanskelige brudd, og mennesker jeg ikke kjenner. For eksempel hørte jeg på nyhetene for en stund siden at et helt brudefølge var blitt tatt av en flodbølge i Pakistan. Brudgommen var blant de omkomne. Han døde fra sin elskede på bryllupsdagen deres, og det er så tragisk at det nesten ikke er til å fatte. Sånne ting treffer meg som et slag i magen. Det er hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke hjelper noen, men i slike tilfeller gråter jeg litt. For dem som har det vondt, og for dem som ikke lenger føler noe som helst.

Heldigvis er det slik at selv om følelsene tar overhånd iblant, kommer fornuften på banen igjen ganske fort. Jeg tørker tårene og får tankene over på noe annet, og det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut. Det er ikke som om jeg pleier å sette meg ned på gata og begynne å hulke. Det er ikke slik at jeg går rundt som en tikkende tåre-bombe. Hvis jeg merker at noe bygger seg opp når jeg er ute, kan jeg stort sett vente til jeg kommer hjem, og så gråte litt i enerom. Man kan for øvrig felle noen tårer i offentligheten uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Bak solbriller, i et hjørne, vendt vekk… Det går så fint, så.

Jeg har grått jevnlig hele livet. Jeg synes ikke det er pinlig eller ubehagelig – for meg er det tross alt helt naturlig! Jeg har grått på flyplasser i inn- og utland, jeg har grått på alle kinoer i hele Oslo, jeg har grått på kaféer og muséer og bibliotek og benker verden rundt. Alle vennene mine har sett meg gråte, gjerne mange ganger. Jonasflotte vet at hvis jeg sitter i sofaen med tårevåte kinn når han kommer hjem om kvelden, har jeg lest, sett eller hørt noe trist, og det hjelper med en klem. Når jeg blir kjent med nye folk, finner de fort ut at de må regne med noen tårer i mitt selskap. Jeg forsikrer dem om at det går helt greit, jeg har det bra, jeg er bare slik.

Det kan være litt slitsomt å ha hyperaktive tårekanaler, men det er så mange grunner til at jeg gråter, og stort sett tror jeg det er sunt. Egentlig er jeg glad for å ha evnen til å leve meg inn i ting, for det gjør livet mitt rikere. Empati er dessuten en viktig egenskap, mener jeg, særlig med tanke på vårt stadig mer blaserte mediebilde. Når man har vanskelig for å distansere seg fra andres følelser, blir man godt kjent med sine egne. I det minste er jeg flink til å verdsette små gleder og til å være takknemlig for at jeg har det så bra. Jeg gråter langt mer for andre enn for meg selv, og det gjør meg tross alt ekstremt privilegert.

- – - – -
In other words: I’m feeling nervous about publishing this post, but I think I’m not alone in this, so here we go! I’m an emotional person. I’m almost always happy, and little things make me smile all the time, but I cry easily. (Kind of like Lena Dunham or Kirsten Bell, hehe.) It has been this way for as long as I can remember. I have an early memory from a stay with my grandparents, when I was maybe five years old. I lost one of my milk teeth, and I lay on the bed and cried for a long time. Not because it hurt – it did not hurt at all – but because I found it strange, and I reacted with tears.

I cry when I’m sad. This is quite normal, of course, but it doesn’t take much to make me start. Apart from unhappy occasions like the loss of a loved one, serious illness, goodbyes and other situations like those, I cry when sad things happen in books, films, TV series and computer games, or sometimes even just listening to melancholy music… It’s like I go all in every time. I just invest a whole lot of emotion in whatever I’m doing.
I cry when I’m moved or happy. This is also fairly normal, and like with sad tears, happy tears can be caused by many different things. A good laugh, thoughtful presents, loving reunions, beautiful art, flash mobs (!), stories with happy endings… Happy tears could be my middle name.
I also tend to tear up when I’m extremely tired or extremely angry. This is not a practical reaction, and it can be quite frustrating, but luckily I am very rarely furious or exhausted to this extent.

The strange thing is that I sometimes cry for others, on their behalf. I just want everyone to be happy, and when I know that people are hurting, it’s like their pain rubs off on me. It happens when my friends are going through something, like bad breakups, or when I’m faced with the misery of complete strangers. For instance, a while back I heard about an entire bridal party which was hit by a flood in Pakistan. The groom lost his life. He died and left his wife on their wedding day, and that is tragic to such an extent that I almost can’t deal. Stories like that hit me like a fist in the stomach. It’s heartbreaking. I know it doesn’t help anybody, but in those situations I shed some tears. For those in pain and for those who are gone.

Luckily, although my emotions get the best of me now and then, my rationality comes back into play fairly quickly. I dab at my cheeks and think about something else, and it’s not as dramatic as it might sound. It’s not like I just sit down in the middle of the street and start bawling uncontrollably. It’s not like I’m a ticking tear bomb. If I sense that something’s brewing in me when I’m out and about, I can usually just wait until I get home and then weep a little in private. Then again, shedding a few tears in public is no problem for me. Behind sunglasses, in a corner, facing away… It’s fine.

I have cried regularly my whole life. I don’t think it’s embarrassing or uncomfortable – after all it’s only natural, especially for me! I have cried at airports around the world, I have cried in every single cinema venue I’ve been to, I’ve cried at cafés and museums and libraries at on park benches absolutely everywhere. All my friends have seen me cry, and my boyfriend knows that if I’m sobbing in the sofa when he comes home from work, then I’ve seen, heard or read something upsetting, and it helps to give me a hug. When I get to know new people, they soon realise that with my company comes a few tears. I assure them that it’s okay, I’m all right, it’s just the way things are.

Having hyper active tear ducts can be strenuous, but I cry for so many different reasons, and for the most part I believe it’s healthy. I’m actually glad that I am emotionally invested in things, because it enriches my life. What’s more, empathy is an important ability, especially with our increasingly extreme media coverage. If you can’t quite distance yourself from other people’s emotions, you become closely acquainted with your own. At least I’m good at appreciating little joys and being thankful for my happy life. I cry far more for others than I cry for myself, and that makes me extremely privileged.

ANTI magazine launch

I et bortgjemt lokale som ingen visste at fantes, midt inne i et kvartal på Grønland, blant betongvegger og sponplater og lyskastere og røykmaskiner og unge kreative sjeler, ble et nytt magasin lansert.

ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch

Her på 1857 kunne jeg skåle og klemme og hygge meg med blant andre Mike, Åshild og Johanne. Vi klappet for oss selv og hverandre.

Magasinet ANTI er her, og det er blitt skikkelig fint og veldig inspirerende!

ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch
ANTI launch

Min sak er den aller siste i bladet, og jeg er glad for å ha kunnet bidra til et så flott prosjekt.

Hurra for festligheter og fine publikasjoner!

God helg, alle sammen!

- – - – -
In other words: This week saw the launch of a new magazine about Norwegian creativity. I’m happy to say that I have contributed an article. The finished magazine is beautiful and inspiring. The launch was a fun affair in a hidden industrial venue. Yay, parties and new publications!

The Scottish Highlands

La oss dra på tur!

Bortenfor de grå steinhusene i den skotske hovedstaden ligger den grønne landsbygda og glimrer.

Leaving Edinburgh Jonasflotte og jeg var jo i Skottland i sommer, og etter fire dager i Edinburgh satte vi oss på en buss. Vi reiste nordover, mot høylandet og den sagnomsuste innsjøen Loch Ness! For to glade geeks er ingen Skottland-tur komplett uten en slik utflukt!

Vi så landskapet endre seg utenfor vinduet. Veien slynget seg gjennom frodige daler og over karrige berg.

The Scottish Highlands
The Scottish Highlands

Dessuten kjørte vi forbi flere koselige landsbyer, staselige gods og whisky-brennerier!

The Scottish Highlands
The Scottish Highlands

Etter rundt fem timers ferd var vi fremme i den lille landsbyen Drumnadrochit, hvor vi skulle tilbringe en natt.
DrumnadrochitForuten verdens koseligste og skotskeste navn, hadde stedet mye sjarm! Små tun og steinhus og blomster!

Drumnadrochit
Drumnadrochit

Her kunne man dessuten bli med på det lokale dragkamp-laget. Stort mer jovialt blir det ikke, hoho.

DrumnadrochitEtter å ha funnet pensjonatet vi skulle bo på og satt fra oss bagasjen, gikk vi for å utforske området.

Landsbygda viste seg fra sin beste side. Vi fikk sol!

DrumnadrochitDet var så frodig og fint der oppe. Så utrolig stille og fredelig. Vi trakk pusten dypt og kjente skuldrene senke seg.

Det var nesten ikke en lyd å høre. Jonasflotte og jeg holdt hender og gikk langs smale landeveier på måfå. Forbi små klynger av hus, bølgende enger, gamle steingjerder, små bekker, overgrodde stier og tett kratt. Lukta av nyslått høy og solvarme markblomster lå som et teppe over hele området. Sommeridyllen omsluttet alt.

The Scottish Highlands
Drumnadrochit
Drumnadrochit

Vi ruslet rundt og så oss om, og ble enige om at vi trivdes svært godt på den skotske landsbygda. Så gikk vi inn til sentrum igjen!

Vi spiste middag på en kjent pub, Fiddler’s, som ønsket oss velkommen med bugnende blomsterkasser og kveldssol.

Fiddler'sJonas spiste ørret fra innsjøen, og jeg slo til med en vegetarburger. Begge deler var ordentlig gode, og selvfølgelig drakk vi lokalt øl til.

Fiddler's
Fiddler's

Etter maten tok vi en dram. De hadde lokalprodusert spesialwhisky på menyen, som vi naturligvis ville smake på.

Fiddler'sJeg tok en monsterdram! Den smakte kraftig av torv, slik jeg helst vi at den skal gjøre. Nam.

Fiddler's(Jeg synes det er så kult at skottene bruker det samme ordet som oss, hihi!)

Etter middag gikk vi tilbake til pensjonatet. Om natten sov vi som to steiner, etter reising, nye inntrykk og masse frisk luft.

Dagen etter hadde vi store planer! Vi tok beina fatt igjen og fulgte ei elv gjennom åkre og skogholt…

Drumnadrochit…og så åpenbarte innsjøen seg! Selveste Loch Ness, og en slottsruin i tillegg!

Urquhart CastleVi hadde nemlig bestemt oss for å besøke Urquhart Castle, som ligger nydelig til ved vannet.

Urquhart CastleHer brukte vi mange timer på å se oss om, for slottet er fullt av historie som går tusen år tilbake – og av kriker og kroker man kan utforske.

Urquhart Castle
Urquhart Castle
Urquhart Castle
Urquhart Castle
Urquhart Castle
Urquhart Castle

Vi gikk de bratte, svingete trappene opp i det høyeste tårnet. Derfra så vi rett ned i vannet, for slottet ligger helt ved kanten.

Urquhart CastleDer oppe fikk vi dessuten en nydelig utsikt over ruinen og innsjøen!

Urquhart CastleEtter en stund med vekslende vær og mye solskinn, ble det plutselig vått og grått. Vi tok en kaffe og kjøpte rutete paraplyer i museumsbutikken, så det gjorde ingenting. Vi begynte å rusle tilbake mot sentrum, for vi skulle busse videre til en annen del av landet.

Det var da hun dukket opp. Vi skimtet henne såvidt i gråværet. Nessie, selveste sjøormen i Loch Ness!
Her er det obligatoriske bildebeviset.

NessieVi skulle hilse, hoho!

Så forlot vi Drumnadrochit og dro til Glasgow, men det er en annen historie.

Vårt opphold i det skotske høylandet inneholdt alt jeg hadde ønsket meg, og jeg håper å kunne reise tilbake en dag.

Drumnadrochit- – - – -
In other words: An excursion! When my boyfriend and I spent ten days in Scotland this summer, we stayed one night in the Scottish Highlands. We took the bus from Edinburgh, through green valleys and over windy hills, past villages and castles and distilleries, towards the North and the famous Loch Ness. Two happy geeks like us couldn’t visit Scotland without seeing it! We were going to spend one night in the little village of Drumnadrochit. The place was beautiful and had cute cottages, lots of flowers and a tug o’ war team – delightfully rural! We found our bed and breakfast and then spent our first evening exploring and enjoying our scenic surroundings – the sun was out, and the smell of freshly cut grass and summer flowers was absolutely everywhere. Such a blissful calm and country charm! We had dinner at a renowned pub called Fiddler’s, and we had some local beer and whisky to go with the really good food. After dinner we went back to the b’n’b and slept like two rocks, after a day on the road and in a new place. The next day we had great plans! We set out walking along a river, through fields and woods, and then we saw the legendary lake. Loch Ness! With a side of ruins! We had decided to visit Urquhart Castle, an amazing site with a history that goes a thousand years back, and with lots of nooks and crannies that we spent hours exploring. From the top of the highest tower we got a splendid view of the ruins and the lake. Then the weather turned grey and wet, so we had some coffee and bought tartan umbrellas in the gift shop. No problem. We started walking back to town, and that’s when Nessie appeared! We could just make her out in the pouring rain. She said to say hello! Later that evening we took another bus and went to Glasgow, but that’s a different story. We had such a wonderful time in the Scottish Highlands, and I really want to go back some day.